På grasmarka ved samvirkelaget i Tingvoll sentrum ligger det en ensom og skadet bukk. Den har ligget der lenge nå. Men en gang var den fullt oppegående og gjorde nytte for seg. Den ble til i den anledning at idrettslaget skulle arrangere norgesmesterskap i skiskyting i 1988. Og i årene etter det har den blitt flyttet hit og dit og har hjulpet grendahus, idrettslag, 17. mai komiteer og mange andre. Men etter siste Tingvolldager fikk den banesåret, og den eneste som gidder å ta i den er gubben som slår graset der den ligger. Og det får meg til å undre. Hvor mange dugnadstimer og penger gikk med den gang bukken ble til? Er personene som den gang var med å jobbe fortsatt aktive frivillige, eller har de gått lei? Er det noen av de som ser bukken ligge der, og undres, slik som jeg? Da siste Tingvolldager var avsluttet var bukken hel og fin, men noen har ødelagt den i ettertid. For morro skyld, eller var det en dårlig sjåfør? Alle kan være uheldig, så det er greit. Men tenkte vedkommende; å huff, hva har jeg gjort, jeg må få fixet den igjen, eller tenkte han/hun; det er ikke mitt problem, jeg lar den ligge. Noen fjernet med tid og stunder den friske kameraten til bukken, men lot den sårede ligge igjen. Bare det er jo grusomt. Hvorfor skjer sånne ting? Er det en slags mentalitet som ligger latent i oss det at det vi ikke har bruk for, det kaster vi fra oss? Det som ligger i grøftekanten etter at skoleungene har gått hjem for dagen vitner om det. Og det hender jeg kjører etter andre biler og ser drikkebeger etc. bli slengt ut av bilvinduet! Har de ikke evnen til å se griseriet, eller tenker de at andre ordner opp etter dem? Et velfungerende samfunn er helt avhengig av at alle tar ansvar for sine egne handlinger og ikke legger byrder over på sine nester. Så, er dette noe som må læres, eller er det bare en feil i hodet på de som roter, griser og lar være å rydde opp etter seg? Men tilbake til bukken ved Coop. En person definerte en gang kunst som noe som satte tankene i sving hos andre. Og slik sett er bukken for meg et kunstverk, et monument over svinnende dugnadsånd, ansvarsfølelse og arbeidslyst. Eller er det bare slik at jeg er den som er rar og toskete?